29. september 1731. De siste dagene hadde smertene i magen blitt sterkere og hyppigere. Eli forsto at tida snart var der, men hun hadde ingen klare tanker om hva hun skulle gjøre. Løgna hennes om at hun led av tidenes forstoppelse. Ja, det samme som mors søster hadde dødd av noen år tidligere. Den løgna skulle snart ta slutt.

Høsten var for lengst kommet til Storlidalen. Naturen hadde skifta farge og bladene på trærne hadde ei gul eller rødbrun farge. Samtidig sto lufta klar og kjølig om morran med bud om at natta var kald, men utover dagen var det fortsatt litt varme i sola. Sjøl om det var Mikkelsmesse, 29. september og helligdag, måtte dyra stelles. Eli lå likevel innpå litt. Det skyldtes like mye tilstanden hennes som dagen. Ifølge folketradisjonen var dette en av de store merkedagene i året og nå skulle all avling være i hus, buskapen heimført og sauene henta fra fjellet, for nå kunne snøen komme. For mange var dagen en viktig innhøstingsfest. Dagen var også til ære for engelen Mikael som hadde fått i oppgave av Gud å slåss mot Satan, for å redde de troendes sjeler fra fienden, og å være forkjemper for Guds folk og å hente sjelene bort fra jorden og bringe dem til doms.

Eli krekte seg ut av senga og fikk på seg tøyet. Mali hadde for lengst stått opp og Eli hørte da hun gikk ut i fjøset. Eli gikk bort til ovnen, for å få litt varme i kroppen. Noe mat klarte hun ikke. Det var lenge sia hun åt før hun gikk i fjøset for å stelle dyra.
Mali holdt på i nordenden av fjøset. Eli begynte i den andre. Hun makta ikke å snakke med Mali nå. Magesmertene kom hele tida og hun måtte stadig vekk sette seg ned for å ta seg igjen. Men hun beit tenna sammen og fikk stelt dyra ferdig. Begge kvinnene gikk inn. Eli var fortsatt ikke sulten, men hun synes hun måtte ete litt. Til slutt klarte hun ikke mer. Måtte ut og vekk.

«Eg går med dyra», sa Eli

«Takk», svarte Mali. Det var egentlig hennes tur i dag. Nå kunne hun heller hjelpe Ingrid,  med anna arbeid ute i eldhuset.

Eli tok med seg dyra ut av fjøset og bortover stien mot ekra. Etter ei lita stund svingte dyra og gikk nedover jordene mot elva. Det var nesten som om de hadde lest tankene til Eli. Da dyra stoppa opp for å ete, snakka Eli dem videre. Snart var de nede ved Vindøla og brua. De stoppa opp litt før de begynte å gå over, en og en. Eli ble utålmodig igjen, for hun ville fortest mulig over slik at hun kunne komme seg ut av synet for folk på garden. Midt utpå brua hugg det til igjen og hun måtte støtte seg til ei av kuene for ikke å segne om. Men hun tok seg sammen og fortsatte utpå myra, men der hugg smertene til igjen. De var der uten stans nå og hun tenkte at hun måtte komme seg over myra og bort til Sjurshaugen. Men midt ut på myra kjente Eli at det var som om noe brast inn i henne. Det rant ut av henne og hun ble våt på låra og videre nedover leggene. Hun hadde ingen kontroll på det som skjedde. Smertene var ikke til å holde ut og hun måtte legge seg ned i myra. Bare ingen så henne, men hun klarte ikke å løfte blikket mot garden.

Det pressa voldsomt på. Som om underlivet revna. De intense smertene gjorde at Eli svimte av. Kom til seg sjøl, men var da på en måte utafor seg sjøl. Hun så at hun dro både skjørtet og stakken opp over livet. Spredde beina. Pressa og pressa. Først så hun toppen på et lite hode. Så et ansikt. Deretter kom resten av kroppen. Atter engang ble alt svart og da hun kvikna til igjen, så hun den vesle jenta som lå i myra mellom beina sine. I den andre enden av navlestrengen lå en blodig klump. Uten å se på ongen tok Eli av seg den nye linserken og reiv den opp i strimla. Nå fikk nyserk være nyserk. Av frykt for at jentongen skulle skrike, putta Eli noe tøy i munnen på henne.

Eli var i ørska, og fortvila så hun den vesle nakne kroppen som lå i myra. Hun kunne ikke la ongen bli liggende slik. Hun kunne begynne å fryse, og så begynne å gråte. Nei, Eli ville at jenta skulle ha det godt og varmt. Eli tok noen av tøystrimlene og tulla dem rundt den vesle kroppen. Hun skulle ikke lide. Kanskje ville noen finne henne og tar vare på henne. Hvis ikke? Ja, hvis ikke, ja, da hadde Eli gjort jentongen klar slik at Gud kunne ta hand om henne.

Eli så over mot garden på den andre sida av elva. Kan noen ha hørt eller sett henne? Nei, ikke en sjel å se verken rundt husa eller ute på jordene. Hun makta ikke anna enn bare å bli liggende å døse av i myra, men så kvakk hun til og kom seg på beina. Ble stående lett foroverbøyd med hendene på knærne. Prøvde å rette seg opp. Det hugg til i underlivet. Hun var så svimmel, så svimmel. Ville bare bort. Vekk fra alt sammen. Men hun visste at hun måtte ta seg sammen. Måtte komme seg heim. Hun hadde vært lenge nok borte nå, men hvor lenge visste hun ikke. Men hun makta ikke å svare på nærgående spørsmål etter dette. Med mye møye og besvær kom hun seg ned til elva. Gikk ut i og trakk opp skjøret og satte seg ned på huk og vaska vekk blodet. Tok det som var igjen av linserken og putta det opp i skrittet. Stakk hendene ned i det kalde klare vannet igjen og henta opp en munnfull friskt vann og drakk. Deretter kjølte hun ned de brennende kinna og vaska spor av tåra vekk fra øynene. Gikk opp på stien, slapp skjørtet ned og retta på tøyet. Så oppover mot garden. Fortsatt ingen å se. Hun måtte videre. Samtidig som hun følte ei lettelse kom tvila over henne. Ei blanding av sorg og anger ramma Eli. Ja, hun snakka nærmest som i ørska halvhøgt til seg sjøl.

«Ka ha eg gjort, mitt kjære barn. Telgje meg, kjære du. Eg ville deg itj ilt. Kordan kunn det skje?»

Eli seig ned på knærne.

«Hvorfor stoppa du meg ikke? Hjelp meg Gud. Forlat meg ikke nå. Ja, om du ikke er til Gud, hvem skal da ta hand om meg?»

Igjen klarte hun å ta seg sammen. Kom seg på beina og retta på nytt på tøyet. Hadde noen hørt henne? Hun så seg redd rundt. Nei, fortsatt ingen å se, verken ute på jordene eller rundt husa. Med ett fikk hun øye på ei skygge på himmelen. Ørna! Synet satte en støkk i Eli. Det var ikke noe uvanlig syn å se ørna seile nedover dalen, men i dag skremte den Eli, der den kretsa over myra og Sjurshaugen. Bare ikke ørna fant ongen, for dens skarpe blikk ser den miste bevegelse i gress og lyng. Faster Marets historie om hunørna sto sterk og klar for henne. Den handla om to unge menn som røva en ørnunge fra reiret når mora var ute på jakt. Ørnongen satte mennene i et bur ute på gardstunet i håp om at hunørna skulle prøve å redde ongen sin, slik at de kunne skyte den ute på tunet. Men hunørna var for listig og lot seg ikke lokke, og utpå ettermiddagen var folk i full aktivitet rundt husveggene. Den unge kona til en av mennene dreiv og skylte noe tøy ved brønnen og hadde lagt fra seg spebarnet sitt på et teppe, da hun merka en skygge og hørte suset av vingeslag idet hunørna letta med ongen hennes. Grepet av panikk sprang ungkona bort til ørneburet og tok ut ongen og løfta den mot himmelen. Da var det som hunørna sansa ungkonas bønn og den dalte sakte ned på tunet igjen. Ungkona slapp ørnongen og da hunørna igjen letta lå ongen hennes tilbake på bakken. De to morsinstinktene hadde forstått hverandre.

Eli ba om at ørna på himmelen forsto hennes innstinkter og lot jentongen i myra være i fred. Hun måtte bare fortsette heimover og fulgte stien langs jordet mot garden. Litt lengre framme, litt forbi der hun kryssa stien fra Dalsvatnet kom Mali gående. På garden syntes de at Eli ble lenge borte, og da de hørte et slags hyl som de trodde var ei ku som rauta stygt, ble de litt engstelige fort at noe var galt. Derfor gikk Mali for å se om Eli trengte hjelp.

«Der er du. Er det skjedd noe?», spurte Mali

«Nei», svarte Eli så normalt hun kunne.

«Så du ørna», spurte Mali

«Ja», svarte Eli kort. Hun ville ikke ha noe mer snakk om ørna, for hun orka bare ikke å snakke. Ikke nå. Heldigvis sa ikke Mali noe mer og hun så heller ikke ut til å merke at noe var skjedd med Eli. De gikk videre i taushet og inne på tunet skilte de lag. Mali gikk til fjøset, mens Eli gikk inn. Der møtte hun mora og fortalte henne at nå hadde endelig den hersens forstoppelsa løsna, som hun hadde vært plaga av utover våren og sommeren.

«Jaha? Det var vel godt det da», sa mora kort uten å se på dattera og gikk ut.