Nok engang ble det stille på Stenboeng. Ikke sida midten av 1300-tallet, da Svartedauen herja landet og Storlidalen med, hadde det vært så stille på Enge, som folk sa.

Folket på garden var gått til sengs denne søndagskvelden, 20. januar i 1737, da et snøskred i nattens mulm og mørke kom feiende nedover fjellsida og traff garden med voldsom kraft. Snømassene tok grep om bygningene og knuste dem til pinneved. Deretter ble det stille. Veldig stille.

Da det igjen grydde av dag, kunne folk se at garden var lagt øde. Også nabogarden Stølan var ramma av snømassenes ville ferd nedover fjellsida. Ikke noe liv var å se. Bortsett fra en hane som satt på fonna og gol og en unghest som lå med brekte bein. Ellers var både folk og dyr tatt av dage. I alt atten mennesker ble begravd i snøraset. Sju på Stenboeng og elleve på Stølan.

Folket på Stenboeng må ha levd i gode kår, for da skifte ble holdt i juli samme år, viste seg at boets formue bestod av 159 riksdaler, 2 ort og 12 skilling. Blant ruinene ble det funnet tre pengepunger med 51 riksdaler i. Seks av disse gikk til å begrave de omkomne på garden, slik at 48 riksdaler gikk inn i boet. Garden ble overtatt for 40 riksdaler av den omkomne husbondens bror.

De døde var knapt kommet i jorda før folkesnakket tok til igjen. Enkelte mente at nå hadde Gud gitt folka på Stenboeng fred, mens andre mente det var Guds straffedom som ramma folka og garden Stenboeng, fordi de hadde vært så tafatte med Eli og graviditeta hennes. Snakket i bøgda om Eli Stenboengs synd og avrettinga av henne, levde videre på folkemunne. Og det gjør det fortsatt.