18. november 1733. Det ble ikke mye søvn i natt. Hun bråvåkna midt i svarte natta og satte seg opp i senga og trodde et øyeblikk at hun var heime på Stenboeng. Kjente etter om a Mali, tjenesteveitja på garden som hun delte seng med lå der. Men så skjønte hun hvor hun var. På lensmannsgarden på Hokseng.

Eli sitt klar. Hun har gjort det ei god stund allerede. Hun er klam over hele kroppen, selv om det er kaldt i rommet. Eli har ikke tatt bryet med å tenne opp. Det gir liksom inga mening. I går kveld fikk hun bade, sjøl om det er lenge til jul og i dag har hun tatt på seg det fineste tøyet hun har. Hun synes hun må se ordentlig ut når hun skal møte Vårherre. Men det er som om klærne har vokse, for det kjennes mest som dem heng og sleng rundt kroppen hennes. Trøya stramma over bringa da det var mjølk i brystene hennes og de svulma opp og strutta under trøya, men nå er de skrumpa inn til nesten ingenting synes hun. Riktignok har hun ete svært lite den siste tida, så der er kanskje ikke så rart at det er romslig under klærne. Arbeidsklærne har hun lagt ned i kista, sjøl om det ikke gir noen mening det heller, men hun liker orden og vil at det skal se ordentlig ut etter henne.

Dagen i dag har stått der som en svart vegg i flere uker nå, helt sida beskjeda kom fra fogden i Orkdalen. Hun veit egentlig ikke hva hun føler. Både resignasjon og fortvilelse om hverandre, i neste øyeblikk føler hun ei inderlig ro og indre fred. Når dagen nå er her, er virkeligheta voldsom til å ta innover seg. Hun kjenner seg svikta av verden og ser derfor fram til å møte Gud.

Eli hører lyder ute fra tunet og skjønner at det er et hestfølge da hun hører en hest fnyse. Deretter er det noen stemmer som trenger inn i rommet, litt seinere hører hun skritt ute i gangen  og de kjenner hun godt. Det er presten Gjert Juel Feldtmann, som kommer som han sa da han besøkte henne for noen dager siden. Han har vært her flere ganger de siste ukene, og da har de bedt og sunget sammen og han har lest fra bibelen for henne. Hun føler at han har vært til stor hjelp og til trøst, sjøl om hun innerste inne kjenner på at hun er sint på han. Hadde ikke vært for presten, hadde hun nok ikke vært her nå. Hun har for lengst innsett at planen med å dra til gudstjeneste i kirka på Vang en oktoberdag for to år sida, for «å få lagt et røkte om seg dødt for all tid», var et dårlig forsett.

Det banker på døra idet den går opp og inn kommer Feldtmann,

«Goddag Eli», hilser han, men Eli sier ingenting. Ser bare ned der hun sitt på sengekanten. Feldtmann setter seg på stolen ved det vesle bordet og tar fram bibelen og salmeboka.

«Skal vi begynne med ei salme Eli?», men Eli er taus.

Med mandig røst stemmer presten i. Lavmælt følger Eli med. Etter hvert synger også hun med hele si styrke:

«Nu hjertelig mig længes
Alt efter Liv og Fred,
Hvor Livet meer ei Trænges,
Men Freden varer ved,
Hvor alle Storme stilles,
Som os omtumle her,
Hvor de ei meer adskilles,
Som har hinanden kjær.»

Eli føler seg lettere til sinns når salma er sunget. Hun ser opp og på presten med et forsiktig smil. Presten nikker tilbake. Eli synes han virker mildere i dag. Mer forsonende på en måte. Han kremter litt og forklarer Eli at dette er hennes siste stridsdag her på jorda, og hennes første gledes dag hvor hun skal få ende på all si elendighet fra dette arme, syndige og elendige liv, til det evige, salige og udødelige liv hos Gud i himmelen. Hvor synda er stor, der er Guds nåde og barmhjertighet langt større.

Eli kjenner at prestens ord varmer og hun innser at dette er befrielsens dag. Samtalene med presten har gjort henne godt, slik at hun føler seg både sterkere og tryggere. Nå skal hun snart få slippe dette triste livet hun har hatt de siste åra. Nå skal hun møte Gud og motta hans nåde og leve et godt liv i himmelen sammen med han.

«La oss be Eli», sier Feldtmann.

«Ja», svarer Eli.

Feldtmann begynner: «Gud, dit barn i støvet ligger, se til meg udi min nød.» Eli følger etter og de fortsetter sammen: «Giv meg det, hvorom jeg tigger, kom med hellighedens glød. Hør mit raab og se min smerte, rens, o Gud, mit arme hjerte!» Da de nærmer seg slutten øker styrken i stemmene: «Bøy du til min bøn dit øre, hør mit suk saa inderlig; lad din naade mig faa føre, hvorhen du vil have mig; vis i nød dit ansigt klare, og i naade mig bevare!»

Døra går opp og lensmann Svend Hokseng kommer inn.

«Tida er der», sier han mens han rasler med jernlenkene og båndene. Presten samler sammen tinga sine. «Ja, ja» sier han mest for seg sjøl og går ut.

Eli tar et siste blikk over det rommet som har vært heimen hennes i over to år nå. Til jul er det tre år sida den skjebnessvangre festen nedi bøgda. Hun undres et kort øyeblikk på hvordan livet hadde vært om de, hun sjøl, tausa Mali, drengen Ole og søskenbarnet Olaug, ikke hadde dratt på festen. Men, hun slår tankene fra seg, det er for sent og uansett nytter det ikke å tenke på dette nå. Hun lar lensmannen sette på seg lenkene.

På veg ut nikker hun et slags farvel til kista si bort i kroken og følger med lensmannen ut til sleden med hesten spent for ute på tunet. Det ligger et tynt lag med snø på marka. Lufta er kald og klar og sola skinner på de kvite fjelltoppene. Eli trekker pusten dypt, klyver opp i sleden og kryper under skinnfellen. Og hun ligg mer enn hun sitter, aller helst vil hun dra skinnfellen over hodet og gjømme seg for alt på denne jord, bare bli borte så hun slepp det som venter henne nede ved Ålma. Lensmannen setter seg ved sida av henne, mens lensmannsbetjenten som sitter bak, slår på tømmene og det rykker i sleden i det hesten drar av gårde. Presten har egen skyss som følger etter.

Da hestefølget farer ut av lensmannsgarden på Hokseng faller Eli som i en slags døs og registrerer ingenting før de er ved kirka på Vang, og Feldtmann har bedt om en stopp. Han vil se til at Eli fortsatt er rolig og sterk i troa på Gud. Han går bort til sleden som Eli sitter i og sier at hun nå må glede seg for hvert steg hun nå tar kommer hun nærmere sin frihet. Aldri skal hun lide kvaler eller være i fengsel mer, og den store synda hun har begått på denne jord, skal det nå bli en ende på. En ende som leder til en evig befrielse fra synda. Som en avslutning synger han:

«O, Du Guds Lam!
Med Korsets Skam,
Du bar al Verdens Synder,
Derfra vort Liv begynder;
Vor Død til Trods,
Opliv Du os!»

Denne gangen synger ikke Eli med. I stedet setter hun seg opp i sleden og ser seg om. Langt i sør ser hun Dovrefjell der det ruver bakenfor Drivdalen. Dovrefjell hvor alle heksene holder «fest» får hun nok aldri oppleve, i alle fall ikke i dette livet. Akkurat nå ønsker hun at hun var trollkunnig og kunne fly av gårde på en sopelime og møte andre hekser som kan hjelpe henne ut av elendigheta. Men da får hun ikke møte Gud, for blant heksene er det Djevelen som rår. Nei, hun har lovt presten å være tro mot Gud, og er hun det, skal hun få møte han og leve et liv i lag med han. Hun må tro på presten, han har lovt henne at hun skal få være hos Gud innen denne dagen er over.

Eli vender blikket mot vest og ser Storhornet og rett på baksida ligger Storlidalen og heimen hennes, Stenboeng, som hun ikke har sett på over to år og folka hennes som hun heller ikke skal få se mer. Hun kjenner smerte i brystet og må trekke pusten djupt flere ganger for å unngå å hikste og falle i gråt. Men, så får hun øye på en fugl som kommer flygende vestfra. Først er den som en liten prikk, men etter hvert som den nærmer seg, ser hun at der en storfugl. Det er ørna! Ørna som i hele hennes liv har vokta over heimgarden og Storlidalen. Synet av ørna gjør Eli glad. Kanskje er det de heime som har sendt den, slik at den kan ta hugen hennes med til Gud. Eli hadde hørt faster Maret fortelle at hadde et menneske vist mot mens det levde, kunne kanskje hugen dens forlate kroppen i form av ei ørn. Eli mente hun så absolutt hadde vist mot, med alt det hun hadde vært gjennom.

Feldtmann har gitt beskjed om kjøre videre. Nedover Prestbakkan mot Ålma. Eli vender blikket nedover bakkan, og hun ser ei stor folkemengde som har samla seg på den store åpne plassen med skråninger rundt på øst- og sørsida, slik at det danner et naturlig amfi, vel egna for absurd teater som dette på mange måter er. Det er også fyrt opp store bål som folk kan varme seg på denne sure onsdagen i november. På det siste stykket ned mot Ålma blir det flere og flere folk som går mot den store åpne plassen og bålene. Men da Eli og følget passerer ser de fleste ned i bakken, frykten for å møte blikket hennes er stor, men Eli ser også ned. Hun orker ikke møte blikkene fra folk. Ikke i dag.

Da de nærmer seg elva og brua ser hun hvor stor folkemenga er. Det var ikke spørsmål om folk hadde lyst til å overvære dette ritualet. Det var deres plikt, for Kongens og Guds makt skulle folket aldri tvile på.

Eli undres på om dem heime er her, a mor og han far og søskenene og a Mali. Hun sakner dem alle så inderlig, og det hadde vært så godt å få helse på dem og sagt unnskyld for at hun har gjort dem så mye vondt, og fått sagt et siste farvel og at hun har forsona seg med skjebna si og at hun gler seg til å møte Gud.